Hver eneste gang jeg logger inn på facebook får jeg opp narsissisme i feeden. Det kan være i form av videoer hvor noen snakker om diagnosen, det kan være i form av bilder med tekst på, screenshots eller kanskje en artikkel delt av en av de store avisene eller nettmagasinene. Det virker som om narsissisme er den nye snakkisen for tiden, så folkens: la oss snakke!
Før vi går videre vil jeg først oppklare en liten ting: mange har en tendens til å bruke "narsissist" som et skjellsord for mennesker som deler store mengder med selfies, poster videoer på youtube/tiktok, skriver blogg eller på andre måter er veldig synlige på sosiale medier. Dette er en svær feilaktig bruk av ordet, som kun bidrar til misforståelse og ufarliggjøring. En narsissist, i ordets rette forstand, er et kynisk og manipulerende menneske med nedsatt, ofte fullstendig fraværende, evne til å knytte seg emosjonelt til andre mennesker. Narsissisten er en person som utad fremstår feilfri, ofte suksessfull, gavmild, empatisk, vennlig og hjelpsom, men som mot sitt offer er en nådeløs, maktsyk og iskald tyrann.
Av det jeg har sett, er alt som deles om narsissisme på sosiale medier fokusert rundt narsissistiske kjæresteforhold. Faktum er imidlertid at narsissister er noe man finner over alt. I kjæresteforhold, ja, men også i vennskap, i en klassekamerat/arbeidskollega, og i familier. Mitt inntrykk er at de fleste som er vokst opp i en familie hvor mor eller far er narsissist, ikke selv er klar over at deres familiesituasjon er unormal og skadelig. Mange av dem som er familiens "sorte får" vil i voksen alder slite med angst - og depresjonsrelaterte problemer, uten selv klare å se at dette har sammenheng med måten de er oppdratt på. Derfor vil jeg i dette innlegget snakke litt om det å vokse opp med narsisstiske foreldre/foresatte.
Dersom du som voksen:- isolerer deg når du er lei deg
- har en kronisk følelse av tomhet/ensomhet
- klandrer deg selv når andre skuffer/sårer deg
- føler at du ikke har noen "ekte" venner
- stadig velger kjærester som ikke er bra for deg
- alltid er der for andre men føler ingen er der for deg
- føler du ikke har noen personlighet/ikke vet hvem du er
- ikke har noen klare tanker om fremtiden
- ofte tenker på selvmord som en utvei/løsning
- føler deg ødelagt/at ingen forstår deg
- ønsker å bli forstått, men sliter med å åpne deg
- ønsker kjærlighet, men opplever kjærlighet som utrygt
- er redd for å bli forlatt, men dytter folk bort
- tenker at ingen er til å stole på/ingen bryr seg
- blir ukomfortabel når andre gråter
... Kan det være fordi du vokste opp i et hjem hvor:- Det ble lagt stor vekt på at familien skulle fremstå "feilfri" utad
- Du sjelden, eller aldri, følte deg verdsatt eller satt pris på
- De voksnes behov og ønsker var ALLTID viktigere enn dine
- Det hersket en uskreven regel om at de voksne ALLTID hadde rett
- Å si imot de voksne ble sett på som frekkhet, opprør o.l.
- Du "hadde ikke rett til" negative følelser (sorg, sinne, skuffelse o.l.)
- Du ble straffet, hånet eller ignorert om du tok opp problemer
- Du "hadde ikke rett til" respekt, privatliv, egne meninger o.l.
- Du ofte ble satt opp mot eller sammenlignet med dine søsken
- Det ble forventet at du alltid var i godt humør
- De voksne ofte ga deg dårlig samvittighet
- De voksne ofte fikk deg til å føle at det var noe galt med deg
- De voksne aldri beklaget eller erkjente skyld
- Det foregikk en tydelig forskjellsbehandling mellom barna
- De voksne var overkontrollerende
- De voksne skyldte på deg for hver minste ting
- De voksne krevde full underkastelse og lydighet fra deg
Barn i et hjem preget av narsissisme straffes ofte med:
Å isoleres:Bli nektet middag, ikke få være med på aktiviteter, bli sendt på rommet, bli fratatt mulighet til å kommunisere med venner (mobil, pc etc)
Å bli ignorert:Hele familien får beskjed om å overse barnet fullstendig. Ingen gir respons når barnet prater. Det dekkes ikke på til barnet ved middagsbordet. Ingen ser i barnets retning, eventuelt ser "forbi" barnet. Lyden på TV skrus opp, eller man snur seg bort, dersom barnet forsøker få kontakt. Ofte står familiemedlemmer rett foran barnet og snakker svært nedsettende om barnet seg imellom, for å signalisere til barnet at
du er ikke tilstede.
Passiv-aggressiv oppførsel:Sende barnet rasende blikk uten å si noe, være spydig og skarp i tonefallet, sette ting hardt ifra seg, gå med bestemte eller trampende skritt, raske og sinte bevegelser, himle med øynene mot barnet.
Håning:Gjenta alt barnet sier med dårlig etterlignet stemme, rekke tunge til barnet, himle med øynene mot barnet, vise finger, gjøre en nedlatende og dårlig imitasjon av barnet (for eksempel: "jeg heter *barnets navn*, og jeg er en stooor egoist som baaare tenker på meg seeelv").
Fremprovosere frykt/utrygghet:True med å sende barnet på barnehjem, etterlate barnet i veikanten og kjøre sin vei, true med å skade eller slå ihjel barnet, true med å skade eller drepe kjæledyr, true med å ringe hjem til barnets venner og fortelle foreldrene at barna ikke får lov å leke sammen mer, true med å skade barnets venner, true med å gjøre barnet forlegen (for eksempel: lese barnets dagbok høyt, fortelle videre historier som barnet synes er pinlige, dele sensitiv informasjon om barnet med deres klassekamerater eller venner - fks at barnet har en diagnose, at barnet ikke kan forskjell på høyre og venstre, at barnet er redd for krabber, fremdeles tisser i sengen, er forelsket i en klassekamerat/lærer etc)
Fysisk mishandling:Ørefiker, dytting, lugging, legge i bakken, spytte i ansiktet, røske hardt i armen, slepe etter armer eller bein, vri armen, holde fast med makt, klippe hår uten samtykke, binde fast, spenne bein, fysisk tvinge barnets munn åpen og dytte piller ned i svelget, låse barnet ute i t-skjorte om vinteren, dope ned barnet. Ikke alle narsissistiske foreldre bruker fysisk vold for å straffe barna sine. De av dem som gjør det, vil oftest velge handlinger som ikke etterlater merker på kroppen. Dette er et ledd i en større plan. I de mest ekstreme tilfellene vil man likevel kunne finne barn som blir pisket, brent med sigarettstumper, slått, sparket, kuttet, seksuelt misbrukt, og/eller kvalt.
Ting barn i et hjem preget av narsissisme tror er helt normalt:
Å få kjeft når du er lei deg:"Andre har det verre", "du aner ikke hvor godt du har det", "du må slutte å synes så synd på deg selv", "SÅ ille er det ikke, nå overdriver du", "det er ALLTID noe med deg", "fy som du syter for alt mulig!"
Voksne som aldri ber om unnskyldning:De voksne ber aldri om unnskyldning for stygg oppførsel, de bare forventer at så fort de er i godt humør igjen, er hele hendelsen tilgitt og glemt. Fortsetter du å "surmule" som de gjerne kaller det når du trenger litt tid til å gi slipp på det vonde, eller forsøker du å holde dem ansvarlig ved å be dem si unnskyld eller erkjenne at det de gjorde ikke var ok, er helvetet i gang igjen, og: "nå var det DU som startet det!".
Skyldfølelse for å ikke spise opp mat:"Tenk på de fattige barna i Afrika", "det er en skam å kaste så god mat!", "her har mamma/pappa stått og laget mat til deg, det minste du kan gjøre er å spise opp"
Deflect:Dette er en manipuleringstaktikk narsissister ofte bruker i krangler. Ved å vri en situasjon om til å handle om noe du har gjort feil på et tidligere tidspunkt, slipper de å stilles til ansvar for den feilen de selv begikk for to minutter siden. For eksempel: narsissisten har kalt deg noe sårende, og du sier "det der var unødvendig av deg". Da smeller narsissisten til med: "Å ja, så du synes det var unødvendig av meg å kalle deg **, men husker du hva du selv kalte meg tredje juledag i fjor?". Dermed vris fokuset over på hvor slem
du har vært, og hvor dårlig samvittighet
du burde ha, og narsissisten slipper stilles til ansvar for sin egen oppførsel.
Bli hånet for psykiske problemer:Har du angst og sliter fks med å ringe til legen eller gå på butikken, kan du få høre at du er barnslig, at de blir flaue over hvor lite selvstendig du er, at du er for gammel til å oppføre deg sånn, at når man er i din alder burde man klare sånne ting, at "alle andre" klarer det uten problemer. Lider du av depresjon kan du få høre at du er lat/ikke gidder, at du synes for mye synd på deg selv, sutrer for mye, gjør deg selv stakkarslig fordi du vil ha sympati etc. Er du selvskader får du høre at du er dum og bare gjør det for oppmerksomhet. Alle former for fobi eller frykt (edderkopper, tannlegen, sprøyter o.l.) blir kalt barnslig, du får høre at du gjør deg vanskelig med vilje, later som etc.
Gaslighting:Gaslight er en taktikk narsissisten bruker for å få deg til å tvile på hukommelsen din. For eksempel: du er på vei ut døra, og narsissisten stopper deg og vil vite hvor du skal. Du vet at du spurte dem i går om du kunne dra på kino i dag klokken 18, og narsissisten sa det var greit. Du minner narsissisten på dette, og narsissisten benekter at dere har hatt denne samtalen og sier du må holde deg hjemme. Et annet eksempel kan være det stikk motsatte: narsissisten spør deg om du er klar. Du spør forvirret hvor dere skal, og narsissisten, tydelig irritert, forteller at dere skal til bestemor: "og det vet du godt, for det sa jeg til deg i går!". Du vet at det ikke stemmer, men narsissisten insisterer, og dermed har vedkommende plutselig en gyldig grunn til å kjefte og smelle både over at du ennå ikke er klar, men også over at du "tydeligvis ikke har hørt etter" når beskjeder er blitt gitt. Narsissister kan også bevisst gjemme eller flytte på ting, for så å beskylde deg for å ha rotet dem bort. Nøkler, lommebok, pass - du sverger du la dem klare på kommoden, men etter en halvtimes leting finner du dem på stuebordet, enda du faktisk allerede har lett der.
Er du virkelig så bortevekk?
At de voksne endrer personlighet når andre er i nærheten:De voksne har
en personlighet de viser innenfor husets fire vegger når kun familien er tilstede, og en annen, mye hyggeligere, personlighet som kommer frem så fort det kommer folk på besøk, dere er hos legen, på foreldremøter etc. Så fort dere er alene igjen, forsvinner den hyggelige tonen igjen.
Familiemedlemmene i et narsissistisk hjem: Narsissisten:Familiens overhode, sjefen over alle sjefer, en ukronet konge eller dronning, som alle må innrette seg etter. Ingen får legge en eneste plan uten å forhøre seg med narsissisten først, for narsissistens ønsker og behov kommer alltid i førsterekke. Kanskje skal du på en konsert som du har gledet deg til i flere uker? Vel, så synd, den må du avlyse, for vi skal til bestemor på middag i dag, kan narsissisten si - og det spiller ingen rolle at du informerte dem om konserten for to uker siden og fikk grønt lys
da. Narsissisten er besatt av makt, dominans, respekt og beundring, og krever at barna underkaster seg fullstendig.
Narsissistens partner:Ektefelle eller samboer. Ofte kan det være vanskelig å vite hvem som er narsissisten og hvem som er partneren, fordi partneren støtter narsissisten i absolutt alle avgjørelser og meninger, og sier dem aldri imot. Dermed kan man fort få inntrykket av at de egentlig er narsissister begge to, ettersom de synes å være enige om alt og ingen av dem ser noe feil i den andres oppførsel, krav eller væremåte. Ikke bare føyer narsissistens partner seg fullstendig etter narsissisten, men de deltar også aktivt i den undertrykkelsen, den kjeftingen, og de straffemetodene narsissisten utsetter barna for - ofte til og med på eget initiativ.
Gullungen:Gullungen er favorittbarnet, som narsissisten har pekt ut til å være familiens ansikt utad. Det er dette barnet som skal være selve beviset på at hjemmet er trygt, godt og fullt av kjærlighet, dersom noen skulle våge å påstå noe annet. Gullungen er barnet som alltid får alt han eller hun peker på, blir snakket til med respekt, aldri får straff, og blir heiet opp og frem av stolte foreldre/foresatte. Fra gullungens ståsted er de voksne snille og flotte mennesker, og gullungen er derfor ofte blind for at det finnes en narsissist i hjemmet i det hele tatt. Gullungen blir imidlertid, fullstendig uten å være klar over det selv, manipulert fra svært ung alder. I likhet med sine søsken lærer gullungen at man"ikke har" negative følelser, og fordi de alltid blir behandlet som viktigere og bedre enn sine søsken lærer de også at de
er viktigere og bedre enn andre mennesker. Gullungens evne til empati, kjærlighet og emosjonelle bånd til andre mennesker blir svekket fordi gullungen lærer at andre menneskers tanker, følelser og meninger rett og slett ikke betyr like mye som deres egne, og blir fra tidlig alder manipulert til å tro at hjemmet er tilnærmet feilfritt, og at det eneste problemet er "det sorte fåret"; søsteren eller broren som ifølge foreldrene er en mentalt ustabil, oppmerksomhetssyk, og svært krevende unge som lyver, stjeler, ødelegger og lager helvete hjemme.
Det usynlige barnet/barna:Det usynlige barnet er barnet som egentlig "bare er der". De blir ikke like godt behandlet som gullungen, men heller ikke like mishandlet som det sorte fåret. Barnet får mat og rene klær, foreldrene lar dem i stor grad holde på med sitt, og er hyggelige, men aldri særlig engasjert. Engasjert nok til å lære navnet på vennene, engasjert nok til å lære hva slags fritidsaktiviteter barnet har og kjøre dem tur-retur, engasjert nok til å stille opp på arrangementer, men ikke engasjert nok til å ta noe initiativ til å finne på noe sammen med barnet, spørre hvordan barnet har det, eller vise noe interesse for barnets mentale helse. Kanskje tar barnet selv initiativ til å snakke med de voksne om psykiske problemer, for eksempel depresjon eller angst. Narsissistens respons er gjerne noe tilsvarende: "må du slutte å tulle så fælt", og så blir det liksom bare med det. Det usynlige barnet sitter ofte med et inntrykk av at foreldrene har gjort sitt beste, og at oppveksten i grunn var ganske fin; de manglet jo aldri noe rent materielt, foreldrene var glade i hverandre, det var ikke noe å klage på - de bare, uten helt å kunne sette fingeren på hvorfor, har alltid følt seg litt ensomme. Som om de kanskje ikke helt passet inn. Det usynlige barnet, i likhet med Gullungen, bærer også en viss grad av nag til det sorte fåret. Ofte føler de at de selv ble stilt i skyggen og glemt litt bort, fordi foreldrene brukte så voldsomt med tid og krefter på å prøve å oppdra det sorte fåret - denne "umulige" ungen som det bare var drama med.
Det sorte fåret:Dette er "problembarnet" i familien. Narsissisten er konstant irritert på dette barnet, forakter og bærer nag til dette barnet, fordi barnet ikke blindt føyer seg men isteden stiller spørsmål der narsissisten ikke egentlig har noe svar, forsøker å komme med sine egne ideer og meninger, og sier tydelig ifra når narsissisten oppfører seg urimelig. Dette er barnet narsissisten ikke kan manipulere, fordi barnet skjønner nøyaktig hva som foregår og nekter å underkaste seg. "Det sorte fåret" er barnet som virkelig får føle narsissistens ondskap. All den irritasjon narsissisten føler mot gullungen, ektefelle, det usynlige barnet, andre familiemedlemmer, kollegaer etc tas ut på det sorte fåret i form av kjefting, skriking, verbal og ofte fysisk mishandling. Barnet blir mishandlet og mobbet, selvtillit og livslyst blir fullstendig brutt ned, og barnet lærer at det "er feil", at det ikke kan gjøre noe riktig, at det ikke har noe verdi; at det er en skam, en byrde, ikke verdig kjærlighet eller respekt. Narsissisten driver aktivt en svertekampanje mot dette barnet; de forteller alle i barnets nærhet - så som søsken, besteforeldre, tanter, onkler, lærere, fastlege osv - at barnet "feiler noe"; at barnet er psykisk ustabilt, aggressivt, utagerende, at det lyver, manipulerer og dikter opp ting for oppmerksomhet, stjeler, ødelegger ting, starter krangler og drama støtt. Ofte vil narsissisten bevisst provosere barnet offentlig, for så å peke på vedkommende og si: "ser dere? Ungen klikker jo for ingenting og er helt gal!".
Gullungen er det barnet som "beviser" at narsissisten og deres partner har gjort alt riktig i oppdragelsen. Dersom noen stiller spørsmål ved narsissisten og partneres evne som foreldre, vil narsissisten og partneren umiddelbart stille seg uforstående, peke på gullungen og si: "Se hvor bra det har gått med barnet vårt! Beviser ikke det at vi har gjort noe riktig som foreldre?"
Det usynlige barnet er barnet som kunne blitt gullungen, men ikke ble det fordi et av de andre barna utmerket seg mer positivt. Barnet får derfor en halv-innsats, i tilfelle det skulle skje gullungen noe. Om gullungen dør, blir narkoman, alkoholiker eller får en sykdom som gjør at de ikke lengre har potensiale til å fremstå som et høyt respektert, suksessfullt menneske, rykker det usynlige barnet opp og tar gullungens plass. Frem til den tid, er barnet kun der som reserve og grei å ha i bakhånd. Har familien flere enn tre barn, kan det være flere "usynlige barn" i familien. Har foreldrene kun to barn, er det gjerne ingen "usynlige barn".
Det sorte fåret er, som nevnt tidligere, ungen som ikke lar seg undertrykke, og som derfor er til stor irritasjon for narsissisten. Narsissisten finner likevel en måte å utnytte dette barnet på, også: når narsissisten er irritert, enten på barnet selv eller på andre familiemedlemmer, arbeidskollegaer etc, tas denne irritasjonen ut på det sorte fåret, og det sorte fåret provoseres til å reagere. Det synlige dramaet rundt denne ene ungen fungerer som en distraksjon fra det som ellers finnes av problemer i familien, og narsissisten kan dermed lettere selge illusjonen om at "vår familie er perfekt og feilfri - det er bare denne ene, fullstendig gale, ungen som ødelegger alt sammen". Narsissisten er også redd dette barnet, og starter derfor den tidligere nevnte svertekampanjen svært tidlig, slik at dersom barnet en dag bestemmer seg for å fortelle sannheten, kan narsissisten - med familiemedlemmer, venner, skolen og legen i ryggen - slå i bordet med at ungen har vært splitter pine gal siden barndommen og alltid har gjort alt mulig rart for å få oppmerksomhet, inkludert å beskylde sine foreldre for mishandling uten å ha så mye som et blåmerke på kroppen.
Ingen av barna som vokser opp med narsissistiske foreldre vet hvordan en normal familie er, og alle vil i større eller mindre grad bære med seg trekk av narsissisme. Hvilke trekk dette er, kan variere veldig fra person til person. Noen bærer med seg en tanke om at de er viktigere enn andre mennesker, andre bærer med seg problemer med å knytte seg emosjonelt, noen tar med seg kommunikasjonsmetoder som gaslighting eller deflection, mens andre igjen får narsissistens ofte svært urealistiske fantasier om makt og suksess.
Gullungen har hele livet vært en slags "narsissist på prøve", og vil ofte bli helt lik sine foreldre. De blir opptatt av å opprettholde en feilfri fasade, fremstå suksessfulle, og fremfor alt lykkelige. Et perfekt ekte/samboerskap, en perfekt familie, et plettfritt hus, en god jobb - og et liv hvor penger alltid finnes på konto. Samtidig er deres selvbilde veldig skjørt, nettopp fordi det er bygget på en falsk fasade, og de nekter seg selv å erkjenne følelsene de fra barndommen har lært at man "ikke har"; angst, depresjon, komplekser, usikkerhet etc. Alt som ikke er smil og glede, skyves under teppet og benektes, til fordelen om en illusjon om at de alltid har rett, aldri gjør feil, alltid er viktigst, alltid er best. De blir en tro kopi av sin narsissistiske forelder, og deres partner tvinges dermed inn i rollen som narsissistens partner, og deres barn får den samme oppveksten gullungen og søsknene fikk. Gullungen bor gjerne i nærheten av sine foreldre, treffer dem jevnlig, og fortsetter hele livet å prøve å imponere dem. Foreldrene på sin side, fortsetter å gi gullungen særbehandling og tydelig favorisere vedkommende.
Det eller de
usynlige barnet/barna flytter ofte, men ikke alltid, et stykke bort fra sine foreldre for å komme litt unna og "starte på nytt". De bærer med seg en følelse av tomhet som gjør at de ofte kan flytte gjentatte ganger fordi de ikke klarer å slå seg til ro/føle seg hjemme noe sted, og sliter også med å finne "sin plass" rent samfunnsmessig. Ofte velger de å gå i sine foreldres fotspor karrieremessig, ta en utdannelse, gifte seg, få barn eller kjøpe bolig kun fordi de håper at ved å gjøre det foreldrene eller samfunnet forventer, uavhengig av hva de selv føler behov for, vil de endelig føle at de passer inn, at de er en del av noe, og har tilhørighet. Mange forsøker også å fylle tomhetsfølelsen med ting som shopping, sex, alkohol, narkotika eller andre ting som gjør dem glade "der og da". Det usynlige barnet har ofte tilbakevendende episoder av depresjon og selvmordstanker, i tillegg til mye usikkerhet rundt egen identitet: hvem er jeg, hva interesserer meg, hva vil jeg med livet, hva gjør meg lykkelig. Fordi de har lært at man ikke snakker om negative følelser, har de en tendens til å isolere seg og skyve folk bort i disse periodene, noe som gjør det utfordrende å beholde sosial omgangskrets.
Det sorte fåret er barnet som kommer verst ut av alt sammen. I motsetning til sine søsken har dette barnet regelrett blitt mobbet og mishandlet hjemme, og hele livet fått sin virkelighetsoppfatning betvilt av sine foreldre, søsken, lærere etc. Barnet fikk aldri tid til å utvikle noen personlighet før situasjonen deres tvang dem inn i overlevelsesmodus. Å være i konstant beredskap, livredd for å si eller gjøre noe feil, for å bli kritisert, gjort narr av, ignorert, forlatt eller fysisk straffet er den eneste formen for "normalt liv" de kjenner til, og kroppen deres er derfor stuck i "autostress" - en følelse av å alltid måtte være på vakt, og aldri klare å slappe ordentlig av, fordi de har lært at når det blir "mistenkelig stille" eller når noen er "mistenkelig hyggelige" eller en situasjon er "for god til å være sann", har de noe fælt i vente. Hjernen deres signaliserer utrygghet i trygge situasjoner, og mennesker med gode intensjoner oppfattes dermed som utrygge. I likhet med det usynlige barnet har også det sorte fåret stor usikkerhet knyttet til egen identitet, tilbakevendende episoder av depresjon og selvmordstanker, og en vedvarende følelse av tomhet, av å være annerledes, misforstått og ikke passe inn. De bærer med seg en følelse av å være permanent ødelagt, at det ikke finnes håp, og forsøker ofte å døve ned denne følelsen med alkohol, narkotika eller sex. Mange flytter langt unna, og kutter all kontakt med, familien sin. Andre holder kontakten på et minimum, og kjenner ofte angst og frykt i forbindelse med tanken på å skulle dra på besøk. Noen få forsøker å holde god kontakt, uten selv å merke at den ofte er fullstendig enveis, fordi de har blitt manipulert til å tro at de husker sin oppvekst mye verre enn den faktisk var og at de var "en veldig vanskelig unge". Det sorte fåret, i likhet med det usynlige barnet, har en tendens til å isolere seg i de verste periodene, og har ofte svært liten omgangskrets. For de som ikke søker hjelp, ender det ofte tragisk; de dør av overdoser, av selvmord, partnervold, alkoholforgiftning eller andre ulykker.
- Det blir lagt vekt på at alle skal trives og gå overens
- Alle får klemmer, varme smil og komplimenter
- Barnas behov blir prioritert over de voksnes
- De voksne har ofte, men ikke alltid, rett
- Alle får lov å komme med innspill
- Alle har rett til både positive og negative følelser
- Foreldrene lytter til barnas problemer
- Alle har rett til meninger, respekt og privatliv
- Søsken blir ikke negativt sammenlignet med hverandre
- De voksne forstår at barn, også, har skiftende humør
- De voksne lærer barnet empati uten å gi dårlig samvittighet
- De voksne oppfordrer barnet til å være fornøyd med seg selv
- De vokser sier unnskyld når de har såret barnet
- De voksne prøver så godt de kan å behandle alle likt
- De voksne passer på og setter grenser
- De voksne oppfordrer til ærlighet
- De voksne irettesetter uten å rope eller skrike til barnet
- De voksne bruker ikke trusler eller vold mot barnet
- Straff varer max 1 dag, ikke flere uker i strekk
- Straff er "uskyldig", fks ikke få se på tv
- Familiemedlemmene er glade i hverandre
- Barnet vet at foreldrene kun ønsker deres beste
- Barnet er ikke redd for foreldrenes raseri
- Foreldrene forventer at barnet respekterer regler
